Kjell Magne Bondevik

Leder av OC holder sin tale under opning seremoni.

Tone Minsaas

Meninger om våre dialog fra Tone Minsaas

Jeg har blant mine bøker to som har vært avgjørende for min ferd på dialogens vei til åpne, lyttende møter mellom kristne, muslimer og, som det etter hvert har blitt, mennesker som bekjenner seg til Den mosaiske tro. Den ene er et New American Standard Holy Bible og den andre et blått, lite eksemplar av Koranen i engelsk oversettelse. Begge minner fra samme sted, og minner om et samfunn der ledere for kristne og muslimske menigheter delte kontor og arbeidet side ved side.

Det var med undring jeg fant dette stedet i USA, år etter at jeg hadde brukt mye tid på å studere kristne og muslimske skriftsteder og erkjent at det er mer som forener, enn skiller, mellom oss. I Norge var Islam noe relativt nytt utenfor de enge kretser. I USA en etablert religion med faste annonseringer av gudstjenestetider, også på mindre steder.

Likevel var Islam ingen anerkjent trosretning i de kristne kretser der jeg selv vanket i USA. Det var slik med mistro jeg så den vennligheten selv tøffe typer i check-pointen ved en større flyplass behandlet muslimske flypassasjerer. I mitt hode den gangen, kunne muslimer være troende til litt av hvert, i det jeg fra enkelte hadde erfart vilje til pur ringeakt for vestlige samfunns forordninger. Men jeg skilte mellom Islam og muslimer, og var glad jeg hadde opparbeidet en viss forståelse av den muslimske tro før jeg ble kjent med noen som bekjente seg til den.

Få dager etter tilbakereisen til Norge i 2001, kunne vi høre nytt på radioen. Det var den dagen da verden med ett truet med å deles og etterlates like splintret som de smadrete skyskraperne i New York. Selv tenkte jeg at dette ikke hadde med tro å gjøre, men med ubalanse i verdensorden og menneskers livsbetingelser. Terrorister som terroriserer og dreper andre, handler ikke etter Guds vilje. Jeg var imidlertid sikker på at dette skulle sette i gang en bølge mot Islam som ikke i sin essens hadde med Islam å gjøre.

Som Mustafa Can viser til, dreier situasjonen i og med tårnenes fall seg mer om at vår forståelse av verden utfordres til endring. Tildragelsen gjorde verden ugjenkjennelig for mange, og fronter frøs til i forsøk på å gjøre den forståelig (Can, Aftenposten den 27.12.2009). I tomrommet som oppstod, ble det viktig å peke ut avvikere for slik å redefinere normalitetens grenser.

En normalitet som varierer. Selv vandret jeg en høstdag samme år gatelangs i min lille by, da jeg ble trukket inn i noe som fanget min interesse. Min barndoms far var en person som hadde brakt impulser fra det som på den tiden for oss var det store utland, med seg hjem. Jeg ble tidlig fascinert av Orientens mønstre, stemninger og dufter. Den tidlige høstdagen i 2001 skulle jeg møte en sjelefrende. En muslim som livnærte seg av å omsette antikke tepper. Ut over ullkvaliteter og mønstersymbolikk, kom vi til å forenes i samtaler med rekkevidde den høsten.

Lille juleaften påfølgende år valgte vi ut et bedeteppe og gikk gjennom snøen til Norges nasjonalhelligdom. Vi ville gi en gave med ønske om fred og forsoning mellom muslimer og kristne. Da høytiden hadde begynt å senke seg i Den norske kirke, og det knapt var noen hjemme i herberget, ble vi vist til det gamle Waisenhuset og fem minutter med en sjelesørger på vei til å forrette begravelse. Det skulle bli fem symbolske minutter med tillegg, og som senere skulle vokse til vår dialog: det åpne, lyttende fellesskapet mellom venner under Gud og i hverandre.

Skranglende i en varm minibuss besatt av et lite knippe muslimer og kristne på hjul gjennom Tyrkia, fødtes våren etter ideen til En Verden i Dialog. Det ble en rekke sterke opplevelser i de vedvarende møtene mellom oss som ingen, gitt sakens natur, kunne unnslippe der i fellesskapet. Gleder og frustrasjoner fulgte hånd i hånd. En stemning at vi var en verden vokste i og mellom oss, i et behov for å møtes sammen om en stemme: fredens og dialogens stemme. En fred og samhandling som ikke kan tvinges fram, men må vokse naturlig ut fra Den gode vilje til De gode møter.

Slik er det for oss i En Verden i Dialog ikke de store sakrale og trosmessige overskrifter med implikasjoner, vi først og fremst møtes omkring. Det vi søker, er en felles vandring. Vi er alle Guds barn, på samme vei fra evighet til ny evighet. Vi må som mennesker møtes, og gå veien sammen. Vi pleier en enighet om at uenigheter eksisterer, og verken skal bortforklares eller forenes. Vårt redskap er De gode samtaler. Det hodet ikke kan forene, kan hjertet forene. Vi forsøker å handle med hode og hjerte.

Martin Buber snakker i sine skrifter om den egentlige dialogen. Jeg forstår dialogen som det å la stemmer komme til live, eller at en makter å lytte til og tåle stillheten i det stille rommet som er som oppstår mellom mennesker. Mye sannhet kan vokse fram i dette. Vi må tåle fravær av fortolkninger og forklaringer om hvem vi er og hva vi står for. Dialog er for meg når det i det stille rom starter en kommunikasjon mellom mennesker som kan vokser fram i kraft av det menneskelige. Mennesker som bekjenner seg til Bibelen, Koranen eller Toraen kan komme sammen og la stemmer høre, eller stillhet råde, som skaper et rom av godhet mellom seg. Uenighet eksisterer, men vi kan enes i det menneskelige.

Det var som en manifestasjon av det gode rom mellom oss da noen av oss en september vandret over Dovrefjell sammen, og bønnerop fra to imamer runget mellom fjelltoppene og ut over viddene mens de kristne blant oss foretok sine bønnestopp. Dette skjedde på pilegrimsveien til Nidaros. Av de reiser vi har gjort sammen, har denne satt dype spor i meg. Spesiell var også vår felles opplevelse i Sanliurfa og Mardin, dypt inne i Tyrkia. Linjene fra hva vi kan kalle vår felles arv i Abraham, til Nidaros og Hellig Olav, kjentes ett.

Jeg opplever at vi er sammen om Gud ved at jøder, kristne og muslimer går på den samme vei, men i ulike sko. Dette er En Verden i Dialog for meg.